In memoriam Bp. Schwenzer

Bp. Emeritus Gerhard Schwenzer (1938-2026), født i Tyskland, presteviet 1964 i Nederland, har sovnet stille inn. Allerede som 37-åring ble han i 1975 bispeviet i St. Olav i Trondheim, etter å ha vært apostolisk administrator i ett år (og prest i bare elleve!). I 1981 ble han koadjutor-biskop av Oslo og tok over helt i 1983. Han tjente som biskop helt frem til 2005, da hans avskjedssøknad ble innvilget. Han presteviet et tyvetalls prester, og grunnla menighetene i Moss, Askim og Larvik, samt innviet nye kirker i Fredrikstad, Lillestrøm og Drammen.

Det er mye man kunne ha sagt om Bp. Schwenzer sine 30år som biskop – og mange bedre skikket enn meg til å si det – men jeg ønsker å løfte frem Bp. Schwenzer, æresmedlem av Norges Unge Katolikker. De generasjoner av ungdom som var aktive i NUK da Bp. Schwenzer var biskop er alle voksne nå (noen kanskje til og med godt voksne), og mange av dem vil nok bære med seg sine opplevelser av Bp. Schwenzer. Hans første møte med NUK – da UNKF – var allerede i 1974 og hans engasjement strakte seg helt til Verdensungdomsdagen i Køln i 2005. I 2003 inviterte han til et ungdomsseminar på Mariaholm, hvor representanter fra hele bispedømmet ble samlet for å diskutere hvordan å møte barn og unge i Kirken. I sitt hyrdebrev noen måneder før seminaret, stilte han spørsmål som er like aktuelle i dag:

Hva er egentlig målet med barne- og ungdomsarbeidet? Hva slags svar gir vi på ungdommens lengsler og spørsmål? Hva slags eksempler er vi voksne for våre barn og unge? Hva forventer dere av meg?

Bp. Schwenzer var godt kjent for sine prekener, og hans måte å ordlegge seg på skar gjennom det kompliserte til kjernen. Han utviste en enorm empati og forståelse for barn og unge, og det arbeidet som gjøres av unge frivillige i Kirken. Når jeg ser på arbeidet som gjøres av våre frivillige i NUK i dag, opplever jeg at Bp. Schwenzer sine ord til unge viktigere enn noensinne: Noen ganger føler dere kanskje at dere ikke strekker til, også i forhold til de krav dere stiller til dere selv. Men deres arbeid er dyrebart i Guds øyne. I 2024 hadde vi gleden av å få en hilsen fra Bp. Schwenzer, og etter nesten 50år som biskop pekte han på kjernen i NUKs arbeid:

Altså, hele Kirken og Kirkens lære bygger på fellesskap. Vi har et umistelig fellesskap med Jesus Kristus, og gjennom Ham med Kirken. Hvis dere leter etter noe meningsfullt, se på dette fellesskapet som dere er en del av. Og da finner dere en hel del saker og ting, ofte bare småtterier, men som er viktige og som kan settes ut i live. Da forblir dere et levende fellesskap. Vi trenger ikke noen sånne gamle bilder på veggen, men vi trenger folk som engasjerer seg, som virkelig viser hva det betyr å være medlem i Kirken. [Vi] er allerede på grunn av dåpen engasjert i dette fellesskap. Og alt som er av mening eller som har, i Guds øyne, en ufattelig verdi, som er verdifullt, som er dyrebart, det skal vi prøve å sette om i livet så langt og så godt som det går. [Dere] gjør en veldig god jobb, men ikke si «nå, ja, vi er kommet i mål, nå kan vi slappe av. Vi trenger ikke noe annet». Nei, se alltid hvor dere står og hva dere kan forbedre enda i tiden fremover.

På det personlige plan, har Bp. Schwenzer vært en viktig skikkelse i mitt liv. Han konfirmerte meg – og alle mine søsken – og mine foreldre har alltid snakket varmt og kjærlig om han. Min mor har fortalt meg om hvordan hun ofte så Bp. Schwenzer knelende på bakerste benk i St. Olav, og min far om hvordan Bp. Schwenzer i en fastetid kun spiste potet. Kan hende sistnevnte ikke stemmer helt, men poenget er at Bp. Schwenzer sin fromhet gjorde inntrykk. Min mor har ofte lengtet etter en samling av Bp. Schwenzer sine prekener, noe jeg støtter helt: Bp. Schwenzer holdt fantastiske prekener. Uten han tror jeg ikke at jeg hadde blitt så aktiv i Kirken, ikke fordi jeg hadde et nært og tett forhold til han, men fordi ringvirkningene av hans hyrdegjerning strakte seg så langt.

Man trengte ikke møte Bp. Schwenzer mer enn én gang før han gjorde inntrykk, men mennesker gjorde tydeligvis inntrykk på Bp. Schwenzer, uansett hvor små eller ubetydelige møtene kunne være. Etter over 30 år med konfirmasjoner, hvor han må ha møtt tusenvis av unge konfirmanter, husket han fortsatt enkeltpersoner. 20 år etter han konfirmerte meg, da vi besøkte han for å filme hans hilsen til NUK, husket han ikke bare mitt navn, men også alle mine søsken. Jeg har livslange venner som fortsatt ikke husker navn på alle mine søsken. Som ministrant i St. Olav, ministrerte jeg i messer Bp. Schwenzer feiret, og hans jordnærhet, ydmykhet og fromhet gjorde sterkt inntrykk på meg den gang. Han utstrålte varme og medfølelse, og jeg vil alltid huske hans varme smil og glimt i øynene. Hans visdom og klokskap vil bli savnet.

Gi ham, Herre, den evige hvile, og la det evige lys skinne for ham. Han hvile i fred. Amen.